Her er en særdeles kort versjon av livshistorien til Hr. Torgeir Sjaastad...  

Jeg er etter et "lite" uhell varig uføretrygdet.
Oversikt over jobber og utdanning jeg har ligger i CV`en litt lengre nede.

Startet yrkeskarrieren som snekker ca. en dag etter niende, og drev med dette fram til jeg dro i militæret. Gikk så noen år på skole, på ÅS, NLH., og litt til.
Jobbet noen år som Landmåler i jordskifteretten, så overingeniør med allment løyve,
i praksis jobbet jeg da i det store og hele som dommer.
Så ble jordskifteretten og Domstoladministrasjonen slått sammen til en enhet, da hadde jeg en pause fra jobben der til å bli leder av gruppen som skulle slå sammen enhetene. Ble dermed "Lovgiver", og laget utkast til nye lover, regler & vedtekter, mm…

Årsaken til at jeg er varig uføretrygdet, det er...:
Var i 2007 på en liten sommerferie i Thailand, Malaysia, mm. Reiste da sammen med en venn & arbeidskollega av meg. Vi tok der dykkersertifikatet, og dykket noen små turer… På en av di små dykketurene endte jeg opp uten luft, men; jeg kom meg da opp i live. Etter noen dager begynte jeg å bli desorientert, og vi skjønte at noe var galt.
På kvelden den 30. juli reiste vi med taxi fra Kota Bahru, og var framme i Kuala Lumpur i Malaysia morgenen etter i sekstiden. Jeg ble først innlagt på et lite sykehus og behandlet for det de trodde var dykkersyke. Etter tre dager var jeg mye sykere, og ved hjelp av den norske ambassaden ble jeg overført til et større privat sykehus; Glen Eagles.

Der stilte de den riktige diagnosen, og jeg fikk medisin mot hjerneviruset intravenøst i 10 dager. Da kom det en sykepleier fra Norge som godkjente hjemreise, og fulgte meg og Lars helt fram til St. Olavs sykehus i Trondheim. Kom dit den 12. august. Behandlingen jeg fikk ved Glen Eagles fortsatte her i tre uker til jeg var virusfri.
Jeg er m.a.o. «frisk», men har bare en «litt» dårlig hukommelse…

I begynnelsen etter behandlingen, så husket jeg altså så godt som ingenting.
Jeg kjente ikke igjen mine foreldre, søsken, eller noen andre, og måtte nærmest lære meg å snakke på Norsk en gang til. Min far fungerte som «lærer», og besvarte di samme spørsmål noen få hundre ganger…  Var innlagt på St. Olavs Sykehus i 3 år, til jeg ble utskrevet høsten 2009 og flyttet inn i omsorgsbolig. Bor i dag i eget hus. 

Ca. 40% prosent av hjernen er altså «død». Midtre & høyre del av hjernen er sånn ca. som før, mens venstre hjernehalvdel er «død». Så; syn, hørsel, IQ, oppfattelsesevne, taleevne, reaksjonsevne, o.l. det er sånn omtrent som før. Det jeg sliter med, det er minner som automatisk lagres på den "døde" delen av hjernen. Di minnene varer i 2`3 sek., men deretter er di glemt. 

Det jeg husker nå i dag, det er sånn ca.: Tiden frem til niende klasse. Minnene der er ca. som hos folk flest. Tiden fra da & frem til ca. et år etter ulykken er totalt borte vekk. Jeg husker mao. ikke et sekund av di 20 årene av mitt liv. En god del tillært kunnskap fra da ligger fortsatt i hodet, men når, hvor & hvordan jeg lærte det, det vet jeg ikke. Jeg husker f.eks. teksten på noen få hundre sanger, sitter jeg ved pc`en, så går fingrene av seg selv, og det meste av dagligdagse ting går i det store og hele greit.

Mye av det som har skjedd di siste år husker jeg, men… Skjedde det i går, for en uke siden, eller et år siden, det husker jeg ikke. Ansikt husker jeg, men møter jeg et «kjent» menneske, så kan jeg lure på.: Er det en av taxisjåførene, kassadama på Rema, eller??? Å huske navn kan jeg noen gang med litt pugging også gjøre, men… Å knytte navnet Rita til den eller den dama, til det eller det ansiktet, og det ansiktet til den eller den hendelsen, som skjedde i morges eller i går eller i fjor…..

«Minner» som ligger lagret en cm. til venstre for den levende delen, ja di er borte. Så; navn på slekt og venner er borte, mitt eget tlf.nr., min egen adresse, osv., nei det husker jeg ikke, og har av alle ting ikke klart å lære meg å huske heller.
 
Jeg har forsøkt en syv`åtte måter å forbedre hukommelsen på, men... Jeg har f.eks. lest boken "Slik får du bedre hukommelse", samt brukt triks vi lærte på barneskolen. Så for å huske mitt eget tlf.nr., så har jeg repetert en smule. Jeg har bl.a.: skrevet det med penn og papir 20 ganger, skrevet det på Pc `n 20 ganger, skumlest det 20 ganger, lest det "tankemessig høyt" 20 ganger, lest det ordrett høyt 20 ganger, lest det inn på PC`en, og lyttet til det 20 ganger, og noen få metoder til. Det er jo forsket litt på dette, og det finnes statistikk over hva som funker best for folk flest, men vi er jo forskjellige, så den ene metoden er best for deg, den andre metoden best for andre. Men for meg så er det ca. slik.: Etter ca. 20 minutter, så tenker jeg.: "Hva var det jeg forsøkte å terpe nå nettopp? Jaaa, det var det ja, mitt eget telefonnummer...", og så forsøker jeg å huske det. Men altså, mitt eget 8`sifrede tlf. nr., det husker jeg ikke.

Mye nylig tillært kunnskap ligger allikevel tilgjengelig i hodet, men altså; om jeg lærte det i går, eller for en mnd. siden, hvor, hvordan, av hvem, osv… nei det???

Det å lære meg nye ting, det er altså ikke fullt så enkelt som hos folk flest. Noen ting lærer jeg relativt kjapt, som f.eks. en komplisert ting som bruk av fotoprogrammet « Adobe Photoshop ». Men enklere ting, som å huske navn, dato, når jeg skal gjøre hva, osv… Nei det er altså mye verre å huske. 

Her er 4 av mine "små" uhell.: